Pentateuken er den vanlige fellesbetegnelsen på Mosebøkene (fra Gr.: "Pentateuchos" = Bestående av fem bøker). Igjen er det et ord som ikke forekommer i Skriften selv, men det betyr ikke at det ikke er mange fellesbetegnelser på akkurat disse bøkene:
Det er mange teorier om hvordan Mosebøkene ble til, og tradisjo¬nelt har de blitt tilskrevet Moses og bærer derfor hans navn. Nå er det ingen umulighet at Moses kunne skrive, for skrivekunsten hadde allerede hvert i bruk i århundrer i det nære Østen da Moses stod fram. Det er heller ingen grunn til å betvile at Moses skrev noe av det vi finner i Mosebøkene. Se bare 2. Mos. 17:14, 24:4 og 4. Mos. 33:2. Men det finnes en del trekk som gjør det umulig å anta at Mosebøkene er et sammenhengende fortellerverk av Moses eller fra en annen enkelt forfatters hånd.
Fredrik Wisløff skriver f. eks.:
"At disse bøkene bærer Moses' navn behøver ikke å bety at det er ham som har skrevet dem....Moses skildres som den saktmodigste av alle mennesker (4. Mos. 12:3), og som den største profet der noensinne sto fram (5. Mos. 34:10). Sådanne attester kan Moses umulig ha gitt seg selv. I det hele ville det bilde som tegnes av ham i disse bøker være usmakelig og stinke av selvros hvis det var en selvbiografi. Det ville ikke stemme med skriftens bilde av Moses, - denne ydmyke og saktmodige Guds mann."
(Wisløff 1947 s. 12)
Andre tegn som tyder på at det må ha vært skrevet på et senere tidspunkt er f. eks. at det fortelles at det bodde fremmede folkeslag i landet da Abraham kom til Kanaan. Hadde det vært skrevet samtidig eller i nær ettertid hadde neppe disse folke¬slagene blitt stemplet som fremmede.
Også en del forklarende geografiske opplysninger kan tyde på en senere datering. Den interessante bemerkningen i 1. Mos. 36:31 om konger som regjerte i Edomlandet før det regjerte noen konge over Israel, kan jo tyde på at beretningen er skrevet ned under kongetiden som jo var mye senere.
Svært ofte finner vi samme hendelse beskrevet på to forskjellige måter. Det tyder på at det har vært en redaksjon av ulike kilder. En behøver ikke å gå lenger enn til Skapelsesberetningen for å finne at vi har to stykker av den. De er vidt forskjellige, men utelukker langt fra hverandre. De bruker til og med forskjellig navn på Gud (Jahve og Elohim), men her skal det bare være nevnt uten å gå i for mye detalj. Hensikten med opplysningen er å se hvordan Skriften er blitt samlet, hvordan f. eks. Guds inspira¬sjon har virket osv.
Teologer fra den såkalte litterærkritiske skole vil f. eks. hevde med sin grunnlegger Julius Wellhausen at det dermed er fire kilder til Mosebøkene:
Det som vi skal huske når vi tenker i disse baner er at den muntlige tradisjon stod sterkt i denne del av verden. Kildemate¬rialet kan ha forelagt skriftlig, men en god del av det kan også ha forelagt i muntlig form. På tross av mulige forskjellige kilder kan vi si at framstillingen av de viktigste hendelser fra skapelsen og inntil Moses' død har fått en ganske glatt og fin form, som gjør det lett å lese. Det må ha stått "en" bak!
Johannessen konkluderer på denne måten:
"Vi antar det ligger både muntlige overleveringer og skriftlige nedtegnelser til grunn for Mosebøkene. Disse overleveringer og nedtegnelser er formet dels av Jahvisten, dels av den eller de som har gitt E-verket, dels av den prestelige krets som skapte Sluttredaksjonen tør ha funnet sted under denne prestelige krets. Ut fra kristen tro må det ligge nær å betrakte Jahvisten og de som har formet ut E- og P-stoffet som åpenbaringsvitner. Åpenbaringsvitnene har fra den samme Gud hvert sitt budskap til hver sin tid, men også med utfordring og kall til alle slekter etter dem."
(Johannessen K.I. 1981 s. 21).
Les en lengre innledning til "Urhistorien" HER
- - Torahen el. Loven (Jos. 1:7, Matt 5:17),
- Moseloven (1. Kong. 2:3, Esra 7:6)
- Herrens lov (2. Krøn. 31:3, Luk. 2:23)
- Lovboken (Jos. 1:8)
- Mose lovbok (2. Krøn. 25:4, Jos. 8:31)
- Guds lovbok (Jos. 24:26)
- Herrens lovbok (2. Krøn. 17:9)
Det er mange teorier om hvordan Mosebøkene ble til, og tradisjo¬nelt har de blitt tilskrevet Moses og bærer derfor hans navn. Nå er det ingen umulighet at Moses kunne skrive, for skrivekunsten hadde allerede hvert i bruk i århundrer i det nære Østen da Moses stod fram. Det er heller ingen grunn til å betvile at Moses skrev noe av det vi finner i Mosebøkene. Se bare 2. Mos. 17:14, 24:4 og 4. Mos. 33:2. Men det finnes en del trekk som gjør det umulig å anta at Mosebøkene er et sammenhengende fortellerverk av Moses eller fra en annen enkelt forfatters hånd.
Fredrik Wisløff skriver f. eks.:
"At disse bøkene bærer Moses' navn behøver ikke å bety at det er ham som har skrevet dem....Moses skildres som den saktmodigste av alle mennesker (4. Mos. 12:3), og som den største profet der noensinne sto fram (5. Mos. 34:10). Sådanne attester kan Moses umulig ha gitt seg selv. I det hele ville det bilde som tegnes av ham i disse bøker være usmakelig og stinke av selvros hvis det var en selvbiografi. Det ville ikke stemme med skriftens bilde av Moses, - denne ydmyke og saktmodige Guds mann."
(Wisløff 1947 s. 12)
Andre tegn som tyder på at det må ha vært skrevet på et senere tidspunkt er f. eks. at det fortelles at det bodde fremmede folkeslag i landet da Abraham kom til Kanaan. Hadde det vært skrevet samtidig eller i nær ettertid hadde neppe disse folke¬slagene blitt stemplet som fremmede.
Også en del forklarende geografiske opplysninger kan tyde på en senere datering. Den interessante bemerkningen i 1. Mos. 36:31 om konger som regjerte i Edomlandet før det regjerte noen konge over Israel, kan jo tyde på at beretningen er skrevet ned under kongetiden som jo var mye senere.
Svært ofte finner vi samme hendelse beskrevet på to forskjellige måter. Det tyder på at det har vært en redaksjon av ulike kilder. En behøver ikke å gå lenger enn til Skapelsesberetningen for å finne at vi har to stykker av den. De er vidt forskjellige, men utelukker langt fra hverandre. De bruker til og med forskjellig navn på Gud (Jahve og Elohim), men her skal det bare være nevnt uten å gå i for mye detalj. Hensikten med opplysningen er å se hvordan Skriften er blitt samlet, hvordan f. eks. Guds inspira¬sjon har virket osv.
Teologer fra den såkalte litterærkritiske skole vil f. eks. hevde med sin grunnlegger Julius Wellhausen at det dermed er fire kilder til Mosebøkene:
- 1. Det jahviske kildeskrift (J) (kalt så fordi det ofte bruker gudsnavnet Jahve)
2. Det elohistiske kildeskrift (E) (kalt så fordi det bruker gudsnavnet Elohim)
3. Det deuteronomiske kildeskrift (D) (De fleste teologer mener at 5. Mosebok er et selvstendig verk. Internasjonalt blir denne boken kalt deuteronomi som egentlig betyr den andre lov)
4. Presteskriftet (P) - antakelig den yngste kilden.
Det som vi skal huske når vi tenker i disse baner er at den muntlige tradisjon stod sterkt i denne del av verden. Kildemate¬rialet kan ha forelagt skriftlig, men en god del av det kan også ha forelagt i muntlig form. På tross av mulige forskjellige kilder kan vi si at framstillingen av de viktigste hendelser fra skapelsen og inntil Moses' død har fått en ganske glatt og fin form, som gjør det lett å lese. Det må ha stått "en" bak!
Johannessen konkluderer på denne måten:
"Vi antar det ligger både muntlige overleveringer og skriftlige nedtegnelser til grunn for Mosebøkene. Disse overleveringer og nedtegnelser er formet dels av Jahvisten, dels av den eller de som har gitt E-verket, dels av den prestelige krets som skapte Sluttredaksjonen tør ha funnet sted under denne prestelige krets. Ut fra kristen tro må det ligge nær å betrakte Jahvisten og de som har formet ut E- og P-stoffet som åpenbaringsvitner. Åpenbaringsvitnene har fra den samme Gud hvert sitt budskap til hver sin tid, men også med utfordring og kall til alle slekter etter dem."
(Johannessen K.I. 1981 s. 21).
Les en lengre innledning til "Urhistorien" HER
